Jeg reiser ofte over landet nord og sør i landet.
På reisetoget liker jeg alltid å sitte ved vinduet på toget og se på naturen utenfor vinduet. I de store feltene i moderlandet, fra tid til annen å se iført stråhatter hardt jordbruk bønder figur flash.
Jeg vet, disse blinkende stråhattene er den vakreste naturen på turen.
Hver gang jeg ser stråhatten på hodet til de bondebrødrene, føler jeg et slags uforklarlig trekk. Da jeg var ung, pleide jeg å bruke stråhatt mange ganger, og beite på de vakre jordene i hjembyen min.
I august 2001 dro jeg for å se minnehallen for 1. august-opprøret i Nanchang. I det østlige hjørnet av andre etasje i utstillingslokalet er det flere martyrer som en gang ble brukt med hår svart stråhatt. Disse stråhattene forteller meg i stillhet deres herres lojalitet til revolusjonen.
Da jeg så disse kjente stråhattene, ble tankene mine sterkt sjokkert. For før dette har jeg aldri vurdert forholdet mellom stråhatter og den kinesiske revolusjonen.
Disse stråhattene minner meg om den kinesiske revolusjonære historien.
På den lange marsveien, hvor mange soldater fra den røde hær med stråhatter kjempet mot Xiangjiang-elven, krysset Jinsha-elven, tok Luding-broen, krysset snøfjellet, hvor mange stråhatter fra ofrene til hodet til ofrene, og tok fatt på en ny runde med revolusjonerende reise.
Det er denne vanlige og uvanlige stråhatt, lagt til styrken og tykkelsen av historien til den kinesiske revolusjonen, ble en vakker naturlinje, ble også en blinkende regnbue på den lange mars!
Nå for tiden er de som bruker stråhatter mest, selvfølgelig bønder, de som står overfor løsmassen med ryggen mot himmelen. De jobber hardt på det enorme landet, sår håp og høster det materielle grunnlaget som støtter byggingen av moderlandet. Og kan sende dem et spor av kult, er stråhatt.
Og å nevne stråhatten er å nevne min far.
Min far var en vanlig student på 1950-tallet av forrige århundre. Etter å ha gått ut av skolen, gikk han opp på den tre fot lange plattformen og skrev sin ungdom med kritt.
Men i disse spesielle årene ble min far nektet retten til å gå på pallen. Så han tok på seg den gamle stråhatten og dro ut på åkrene i hjembyen for å jobbe hardt.
På den tiden var mor bekymret for at faren min ikke ville klare det. Faren hans smilte alltid og ristet stråhatten i hånden: «Mine forfedre har hatt på seg en stråhatt i fremtiden, nå har jeg også på meg en stråhatt, i livet er det ingen hard. Dessuten er jeg sikker på at alt vil ordne seg.»
Det gikk riktignok ikke lenge før min far tok den hellige plattformen igjen. Fra da av, i klassen til min far, var det alltid et tema om stråhatter.
Nå, etter pensjonisttilværelsen, bruker faren min stråhatt hver gang han går ut. Etter hjemkomsten slår han alltid støvet av stråhatten før han henger den på veggen.
Innleggstid: 15. september 2022
