Jeg reiser ofte rundt i nord og sør i landet.
På reisetoget liker jeg alltid å sitte ved togvinduet og se på landskapet utenfor. I de store markene i moderlandet ser jeg fra tid til annen glimt av de harde bøndene som bærer stråhatter.
Jeg vet, disse flash-stråhattene er det vakreste landskapet på turen.
Hver gang jeg ser stråhatten på hodet til disse bondebrødrene, føler jeg en slags uforklarlig bevegelse. Da jeg var ung, pleide jeg å bruke stråhatt mange ganger, mens jeg beitet på de vakre jordene i hjembyen min.
I august 2001 dro jeg for å se minnehallen for 1. august-opprøret i Nanchang. I det østlige hjørnet av andre etasje i utstillingslokalet er det flere martyrer som en gang hadde på seg svarte stråhatter. Disse stråhattene forteller meg i stillhet om sin herres lojalitet til revolusjonen.
Da jeg så disse kjente stråhattene, ble jeg sterkt sjokkert. For før dette hadde jeg aldri tenkt på forholdet mellom stråhatter og den kinesiske revolusjonen.
Disse stråhattene minner meg om den kinesiske revolusjonshistorien.
Hvor mange stråhatter fra Den røde armé iført stråhatter kjempet mot Xiangjiang-elven på den lange marsveien, krysset Jinsha-elven, tok Luding-broen, krysset snøfjellet, hvor mange stråhatter ble ført fra ofrene til ofrenes hoder og la ut på en ny runde med revolusjonær reise?
Det er denne vanlige og uvanlige stråhatten, lagt til styrken og tykkelsen i historien om den kinesiske revolusjonen, ble en vakker naturlinje, og ble også en blinkende regnbue på Den lange marsjen!
Nå til dags er det bønder som bruker stråhatter mest, de som står overfor løssmarken med ryggen mot himmelen. De jobber hardt på det store landet, sår håp og høster det materielle grunnlaget som støtter byggingen av moderlandet. Og det som kan sende dem et snev av kulhet, er stråhatter.
Og å nevne stråhatten er å nevne faren min.
Faren min var en vanlig student på 1950-tallet i forrige århundre. Etter å ha gått ut av skolen, gikk han opp på den meter høye plattformen og skrev om ungdomsårene sine med kritt.
Men i disse spesielle årene ble faren min nektet retten til å stå på talerstolen. Så han tok på seg den gamle stråhatten sin og dro ut på markene i hjembyen sin for å jobbe hardt.
På den tiden var moren min bekymret for at faren min ikke ville klare det. Faren smilte alltid og ristet stråhatten i hånden: «Mine forfedre har brukt stråhatt i fremtiden, nå bruker jeg også stråhatt, i livet er det ikke vanskelig. Dessuten er jeg sikker på at alt kommer til å gå bra.»
Joda, det tok ikke lang tid før faren min gikk inn på den hellige plattformen igjen. Fra da av var det alltid et tema om stråhatter i farens klasse.
Nå, etter at han pensjonerte seg, bruker faren min stråhatt hver gang han går ut. Etter at han kommer hjem, slår han alltid støvet av stråhatten før han henger den på veggen.
Publisert: 15. september 2022
